Faksmilen i BT om saken på Skjold.

En kan undre seg over hvordan forunderlige saker kommer opp sammen med skinnene til Bybanen, eller kanskje retter sagt foruroligende. Leste her i en av byens aviser om en sak fra Skjold der en beboer av en enebolig klaget over innsynet etter føringsstedet for Bybanen skinnene har dukket opp i horisonten. Ja snarere inn i stuen, for så tett er skinnegangen kommet eneboligen, eller villaen!

Nå er selvsagt ikke denne damen som er omtalt i avisen alene om å oppdage at innsynte er blitt stort. Nei, de er flere der oppe på Skjold som har oppdaget det etter at Bybanens folk har hugget ned hele skogen, for at Bybanen skal komme seg frem til det forjettet land, Lagunen.
Mange vil vel kanskje si ”Ja det må en nesten regne med det når Bybanen kommer”, men må vi det? Denne gangen gjelder det noen få mennesker på Skjold så hvorfor bry seg, jo neste gang kan det være deg eller meg, og da så! Ja, hvis Bybanen skal passere ditt hus da vel å merke.

Bildet jeg satt å så på da ølkongen dukket opp i mitt hode. Bakerbutikken våres og trappen han stupte i sees på bildet. Bildet er tatt i februar 1961 av Gustav Brosing.
Denne artikkelen sto på trykk i BergensAvisen (BA) den 27. januar 2012.

Men samtidig holdt vi oss på behørig avstand. Klar til å løpe dersom ”fullemannen” skulle prøve å ta noen ustøe skritt mot oss for ta en av oss. Bildet er laget av Torill Skaar Knudsen

Nå er det ikke min mening å glorifisere rusen, til det er slike ting et alt for alvorlig tema for de aller fleste. Der er allikevel en stor forskjell fra dagens rusbilde med sine sterke stoffer som narkotika etc. fra den gang vår generasjon vokste opp. For oss som var barn en gang på 1950 tallet, kjente de fleste av oss som oftest til rusen gjennom det vi kalte ”Fullemann” Det var tanken på en slik ”fullemann” som dukket opp i mitt hode da jeg satt å så på dette bildet fra min barndoms gate, som Gustav Brosing tok i september 1961.

Disse ”fullemennene” virket riktignok litt skremmende på oss barn, mest på grunn av deres nesten uforutsigbare oppførsel når rusen begynte å ta overhånd. Samtidig som den samme uforutsigbare oppførelsen gjorde dem morsomme, og ja, faktisk litt spennende.

Når en fullemann dukket opp i gaten så flokket vi barn oss rundt ham. Spesielt vi gutter, som en flokk med ulver på jakt etter et bytte. En spenning og redselen som fikk adrenalinet i kroppen til å boble og stige til uante høyder. Vi kjente det fosset gjennom kroppen som en bombe klar til å gå av, men samtidig som holdt vi oss på behørig avstand. Klar til å løpe dersom ”fullemannen” skulle prøve å ta noen ustøe skritt mot oss for ta en av oss.

Edvards Skuteside har kastet anker. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen sto på trykk i BergensAvisen (BA) den 4. januar 2012.

Slik vi kjenner logoen til Edvards Skuteside den siste tiden.

Noen ganger kan en undre seg over hvorfor ting tar slutt. Men en ende har jo de aller fleste saker og ting. Denne slutten som jeg vil frem til er kanskje litt sørgmodig. Ja nesten som en kan bli blank i øynene. Ikke vet jeg hva som gjorde at akkurat denne saken har tatt slutt, det kan en bare undre seg over. For 12 år siden startet det. Ingen ante den gang hvor stor suksess faktor denne siden skulle bli. Etter hvert som siden ble kjent økte tilstrømmingen. Nå sitter selvsagt ikke jeg på noen statistisk oversikt i så hensende, men det er heller ikke nødvendig, for en siden med samme tema i en avis hver eneste uke i 12 år sier det meste.

Nå er det selvsagt mange som skjønner at jeg tenker på ”Edvard´s Skuteside” i Bergensavisen, ført i pennen av ingen ringere enn Edvard Pettersen selv. Den siste historien på Skutesiden kunne vi lese den siste søndagen i advent, om det var helt tilfeldig er umulig for meg å si, men underlig var det uansett. Helt til slutt i denne siste artikkelen var der sneket seg inn en liten notis liksom for seg selv, men nokså klart og umulig til å misforstå. Dette var siste Skutesiden enten du likte det eller ei. Skuteside har vært en kjærkommen side for svært mange av BA sine lesere. Gjennom Edvards Skuteside er den gamle sjømannsstanden løftet frem som noe positivt, bare det i seg selv er en bragd.

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Blindheim Andersen Klikk på bildene så blir de større.Denne artikkelen sto på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren den 19. november 2011

Strandgaten fra Berstadhuset til Småstrandgaten Julen 1954

Ja så stunder det mot jul og de aller fleste gleder seg til det. Ja både store og små ser frem til denne høytiden og alt det den bringer med seg. Det er jo underlig med Julen hvordan den er til glede og kanskje til bekymring for de fleste av oss. Hele vår fremferd i tiden før Jul dreier seg om selve dagen, Julaften. Pengene sitter løst i lommeboken hos de fleste når en skal handle inn til jul både av presanger, mat og allslags herlighet av både vått og tørt.

En kan undre seg over hvorfor vi bruker så mye penger på hverandre til Jul. Kanskje vi blir påvirket av alt viraken rundt oss før Julen ringes inn. Butikkene har gått foran for å skape julen til det kjøpeinferno slik vi kjenner det i dag. Det er rart hvordan foretningsstanden også har klart å utvide julen litt og litt for å øke sin omsetning.

Julegaten i Vaskerelven 1928 Foto Atlier KK

Nå kan en selvsagt ikke klandre foretningsstanden for at de starter så tidlig. Skal de ha en del av julekaken må de starte tidlig for der er mange om beinet. Jeg tror at all viraken som vi ser rundt oss disse siste månedene før jul for oss til å starte opp kjøret mot julaften. Selv om vi kan irritere oss over at kakemenn, kakedamer og annet julegodt, som en kan få kjøpt i butikkene allerede i oktober. For den yngre generasjonen som aldri har opplevet annet enn at julen starter i oktober og ender først en gang i slutten av januar, kan dette være vanskelig å forstå hvorfor den eldre garden syter slik.

Julegaten i Jonsvolsgaten i 1971 den gang de hadde husrekke på begge sider. Foto Nordvin Reklamefoto

En ting som i alle fall holder seg til julens regler, det er Julegatene. Ja om en kan si juleregler om akkurat denne formen for juleforberedelser. Nå er det ikke lengre samme festivitasen når disse julegaten åpner som før i tiden, men de holder i alle fall tiden sin. Hvor langt tilbake en kan gå i historien for å finne julegater i vår by er ikke godt å si, men gammelt er det. De fleste bergensere ser for seg Strandgaten fra Berstadhuset til Torgallmenningen når vi snakker om julegater. Denne gaten som har vært pyntet på så mange måter, har ikke alltid vært hovedjulegaten, men den er opplagt den fineste julegaten etter at gaten ble bygget ferdig en gang på 1930 tallet.

Illustrasjonsbildet er laget av Erik Blindheim Andersen Klikk på bildene så blir de større.
Dette lyriske uttrykk sto på trykk i BergensAvisen (BA) den 8. desember 2011.

Er vårt land som vi nordmenn har slitt frem, ja nesten på dugnad, i ferd med å råtne? Gjennom svette tårer og forsakelser har vi fått frem et land de fleste nå vil ta del i.

For i dag håver vi inn rikdom på oljen. En rikdom som ikke skal brukes i dag, for det er ikke godt for økonomien til vårt land, i følge politikerne og dem som styrer våre oljepenger. Derfor samles pengen i store fonn som skal brukes av etterslekten. Selvsagt kan politikerne bruke en del når de reiser rundt ute i den store verden. Da får de store blikk og rosende ord, ting som huskes når de store jobbene der ute skal deles ut. Politikerne kjøper opp svære områder av byer som vi bare kjenner fra historien.

Men etter oljen kom stoppet liksom etter hvert vår dugnadsånd opp, ja nesten umerkbart. For ingen ting kan brukes på våre eldre og syke, bygningsmasser, og vår infrastruktur. På den måte sørger politikerne for at dugnadsånden og neste kjærligheten forsvinner og landet råtner på fot.

Rangvald Hommen foran Bryggen eller Tyskebryggen som han vill det igjen skulle hete.
Foto: Geir Jetmundsen. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 17. november 2011.

Konvoifarten og i særdeleshet den Norske Handelsflåten var viktig for vår seier under 2. verdenskrig.

Jeg sitter her en stille lørdagsmorgen og leser BA mens Kurt Foss og Reidar Bøe sin udødelige låt ”Blåveispiken” strømmer ut fra eteren i NRK sin 9 time. Øynene faller i samme øyeblikk på dødsannonsene i avisen. Mine øyne blir fuktige som en morgendugget mark en tidlig vårdag. For der ser jeg navnet på kanskje en av Bergens mest kjente og dekorerte krigsseiler, maskinsjef Rangvald Hommen, som var gått bort i en alder av 88 år. Bare noen knappe uker før hans 89 års dag. En mann som var tildelt syv krigsmedaljer fra både Norge, England og Russland, for sin innsats under krigen. Ja den siste, en Russisk, fikk han så sent som dagen før frigjøringsdagen i 2010.

Jeg kjenner fuktigheten som slører mine øyne som får dem til å funkle, av både sorg og av glede. Sorg for at en slik aktiv mann for vår frihet og for rett og galt, ikke er her mer. Gleden fordi jeg fikk kjenne denne mannen og oppleve hans sterke engasjemang for sine saker, samt den hyggelige avslappete praten vi hadde over en kaffekopp eller to.

En av Ragnvald Hommen sine 7 krigsmedaljer her den Engelske ”The Atlantic Star”

Her i Haugeveien rett bak karjolen ligger nr. 31 der den famøse krigshistorien ble levendegjort. Campbell Andersen reperbane til venstre. Bildet er fra 1904.Klikk på bildene så blir de større.Denne artikkelen sto på trykk i Boligmagasinet til Privatmegleren den 22. oktober 2011

Kart over området på Nordnes der Haugeveien 31 er merket med pilen, slik det var i 1913.

En del av vår krigshistorie blir ofte glemt bort, selv om den i sin enkelthet kan fortelle oss om motstanden mot angivere og medlemmer av NS. Hvorfor denne krigshistorie aldri blir fortalt kan naturligvis være fordi den kan virke enkel og litt spesiell. Men menneskene som utførte akkurat denne formen for krigsmotstand visste at de utsatte seg selv for stor fare. Likevel gjennomførte de sin noe spesielle motstand, for derigjennom å vise overløperne forakt og samtidig som de følte at de fikk gjort en krigsinnsats.

Denne spesielle krigsmotstanden som jeg vil frem til, ble gjennomført av renholdsverkets arbeidere og deres inspektører. En motstand de var i stand til å gjøre gjennom datidens store arbeid for renholdsverket, utskiftinger av Bergens mange ”kagger” De aller fleste hus i Bergen hadde denne sanitærinnretning kalt for ”kagge” når en skulle gå på det aller helligste for å gjøre sitt fornøgde.

Renholdsverkets folk rundt 1910 i arbeid med å tømme og vaske kaggene. En ufyselig jobb, den gang.

Derfor var ”kagger” for svært mange Bergensere like alminnelig å bruke som vannklosettet er i dag. I dag har som kjent de aller fleste vanlig vannklosett. Kaggene er nesten helt uryddet, ja om en kan bruke et slikt uttrykk i så henseende. Men utrolig nok kan en faktisk enda fortsatt ringe Renholdsverket for å få skiftet ut ”kagger” om en skulle være i besittelse av en.

At slike ”kagger” var en del av den Norske krigsmotstanden under krigen vil nok forundre og overaske svært mange skulle en tro. Det er likevel en kjensgjerning at så faktisk var tilfelle. Man kan stille seg følgende spørsmålet; hvordan kunne disse velkjente ”kaggene” brukes i motstandskampen for vårt land?

Her står jeg å kan ikke annet. Bildet er arengert av Erik Blindheim Andersen Hjemmesiden hans her under LINK Klikk på bildene så blir de større. Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 12. november 2011

Noen av oss, ja svært mange av oss går ut på dato på en måte etter hvert som årene går, eller snarer flyr av gårde. Som oftest er det alderen som gjør at andre ikke vil høre på det som kommer fra en gammel sjel, eller fra hjerte for dem som har det. Ja du leste riktig, for det er ikke alle som har hjerte, men de kan likevel være like sårbar som dem som har det. De uten hjerte kan også føle den samme kjærligheten og de samme smertefulle livserfaringene, som brer seg innover en, uten at det vises.

Kan du se når noen har det hjerteskjærende dårlig med seg selv? Nei det tror jeg ikke, men du kan se om forfatningen er dårlig, og på den måten være klar over når du bør trøste. Det er rart i grunnen, men mange skynder seg forbi når en ser at forfatningen er dårlig. Ja i særdeleshet når en er gammel, og en tror at de bare vil snakke om ting en har hørt så mange ganger før. Det kan da ikke koste så mye å stoppe opp, ja om enn bare for en liten staket stund. Selvsagt kan jeg skjønne at en har det travelt, enten det er på vei til jobb eller skole, og kanskje skal nå buss eller Bybanen, men likevel!

Ja ungdomstidene er så herlig på mange måter for da skjer alt. Ja en er liksom udødelig når en er ung. Alle har liksom bruk for de unge til forskjellige gjøremål. Det kan nesten bli for mye. Død og skroting er noe som hører de gamle til. Noe som de helst ikke vil blandes inn i for det blir så hjerteskjærende, ja der kom det igjen ”hjerteskjærende” At de helst ikke vil blandes inn i død og elendighet, kan en jo godt forstå for slik var vi også en gang. Når en er ung så er det som om vi lever etter ordene til den store Mester Jesus som sa; ”La de døde begrave de døde” men det var jo ikke sikkert han mente det ordrett, eller?