Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Oslo (søndag 11. juli 2010) og bergen360 (fredag 18. juni 2010). Les mer om roperten…
Mitt forhold til Arne Nordheim.
Arne Nordheim. Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 28. juni 2010.
Da jeg leste i avisen at Arne Nordheim var død ble jeg litt vemodig, samtidig som smilet bredde seg over mitt ansikt. Denne mannen som har fått flere priser enn en kan telle på mer en hånd, og som har skrevet musikk som er lovprist i svært mange land, er altså gått bort i en alder av 78 år. Nå kom ikke smilet frem fordi denne store komponisten var død, nei det var mitt korte personlige bekjentskap med ham som frembrakte smilet.
Arne Nordheims egenhendige underskrift
Jeg er som de fleste ikke særlig bevandret i kjendisenes verden, og ser dem stort sett i tv ruten, eller i aviser og blader. Når en så treffer en kjendis ansikt til ansikt, ja da kan det være vanskelig å kjenne igjen personen fra media, det går liksom ikke opp for en før etterpå. Enda vanskeligere er det når en treffer kjente komponister eller dirigenter fra den klassiske musikk verden. Kjente personligheter som en stort sett kanskje ikke ligger merke til på samme måten som kjente sangere og filmskuespillere, selv om en digger klassisk musikk.
Noen ganger kan slike plutselige ansikt til ansikt situasjon til kjente personlighter gi rare utslag, som en rett etterpå kanskje kan bli litt flau av, men som senere blir et godt minne som får frem smilet. Som da jeg en gang i mai i år 2000 fikk spørsmålet om å kjøre Festspillenes hovedattraksjon og hans kone til Flesland flyplass, for det var umulig å få tak i drosje og de måtte rekke et fly til Oslo.
Forsiden av kortet Arne Nordheim sendte meg som takk for turen
Selvsagt syntes jeg det var hyggelig at så pass velkjente mennesker ville, eller skulle knote seg inn i vår lille to dørs bil. Fruen måtte krype inn i baksete, mens dirigenten satte seg som den høvedsmannen han var, i forsete ved min side. Siden dette var en verdenskjent dirigent så hadde jeg satt på ”De fire årstider” av Vivaldi for liksom å imponere ham at her er gutten som digger klassisk musikk. Jeg følte på en måte at jeg hadde truffet innetieren da dirigenten spurte ”du liker klassisk musikk?”, et spørsmål som skulle utløste en tur jeg aldri vil glemme.
Mitt oppfølgende bekreftende svar på at det gjorde jeg, ble etterfulgt av et men, men jeg liker ikke sånn du vet, sånn ”pling plong dinge dong, musikk”. Latter satt løst da han svaret med, du mener slik, så satte han i gang lyder i form av forskjellige toner som jeg aldri hadde hørt før. Merkelig nok syntes jeg faktisk det var veldig fint og at det han gjorde hadde en sammenheng, ja jeg var rett å slett imponert av den begavete dirigenten.
Innsiden av kortet jeg fikk, med Arne sin hyggelige hilsen.
Ja svarte jeg, akkurat sånn musikk som han kjente norske komponisten skriver, men jeg kunne ikke komme på navnet. Begge mine hyggelige passasjerer prøvde iherdig i mellom latteren å hjelpe meg både med nye varierte toner, og med å komme på komponistens navn, uten at vi lykkes. Før de forsvant inn i avreise hallen, utalte dirigenten, ”Dette er den hyggeligste drosjeturen vi har hatt, og jeg er sikker på at vi før eller siden kommer frem til denne samtidskomponist navn”.
Glad og oppløftet kjørte jeg tilbake til jobben der jeg fikk spørsmålet fra den smilende resepsjonssjefen ”gikk det greit?” Jeg svarte smilende tilbake og med latteren rett rundt hjørne ”Jo veldig bra, han dirigenten Karsten Andersen og hans kone var noen svært hyggelige mennesker!” Da så jeg hvordan hennes øyner trakk seg sammen i en slags ”er det mulig” rynke, samtidig som hun sa neste forundret ”Karstein Andersen, han er jo død!” Nei han du kjørte var Arne Nordheim og hans kone, da var det min tur til å få frem ansiktsutrykket ”er det mulig?” Ja det var mulig, og jeg kjente varmen av rødmen i mitt ansikt.
side 2 med Arne sin hilsen
Når jeg i dag sitter å ser på hans personlig lagete hilsningskort til meg, hvor forsiden er tatt fra hans note ark og der han skriver ”takk for din frakt av oss til Flesland i morges” så forstår jeg hvor verdifullt dette er for meg. Han fortsetter med, ”jeg vedlegger en cd som jeg håper du vil lytte til- og at du gledes med det. Takk igjen. Vi rakk flyet. Vennlig hilsen Arne Nordheim”.
Selv om jeg ikke har spilt cd én ”The Tempest” eller ”Stormen” som han sendte med så mye, så setter jeg umåtelig stor pris på den. Jeg spør hvem ville ikke drite seg litt ut for en slik historie? Arne Nordheim har fått en plass i mitt sinn, og det er et godt minne, selv om jeg blir vemodig av å tenke på at nå er han her ikke mere.
Dag-Geir Bergsvik Knudsen
LES OGSÅ
Også byoriginaler står i endringens tegn
a cick ass fra en kusner Laurie Grundt
Tyskebryggen, Tyskertøser og en krigshelt
Arne Bendiksen Allè en god ide
Ole Bull og Elvis
Edvard og Kongen.
Edvard Pettersen en forkjemper for Norske sjøfolk og deres historie.
TILBAKE TIL
Bloggens hovedside
arne, nordheim, flesland, drosje, resepsjonsjef, stormen, the, tempest, samtidskomponist, dirigent, karsten, andersen, vivaldi, de, fire, årstider, kjendiser, klassisk, musikk
Vist 537 ganger. Følges av 8 personer.
|
for å bidraDu kan også bruke din konto hos Twitter, Facebook eller Google.
|
Kommentarer
Et veldig fint minne, og godt skrevet.
Takker Bjørn-Erik, ja det er et fint og personlig minne. Takk igjen.
Kjempebra:-) Et fint minne å ta med seg på veien. Jeg husker og Arne Nordheim fra jeg var ung. Den gangen var det ikke bare å skrive ut X antall kopier på skriveren, men man måtte gå til et kopieringsfirma for å få kopiert de håndskrevne notene før de da eventuelt skulle trykkes opp i større opplag av et trykkeri. På den tiden jobbet jeg i et kopieringsfirma noen år der jeg kopierte notene til både Arne Nordheim og Harald Sæverud, to trivelige karer og svært forskjellige komponister, og det var tydelig en liten “konkurranse” på gang..
Notene skulle brettes og lages til så de var presentable og det var gjerne en liten diskusjon om hvordan. Jeg minnes at jeg viste Sæverud hvordan vi hadde gjort det for Nordheim.. “Ja da skal vi ikke gjøre det sånn”, var svaret:-)
Sæverud var nok den som kom oftest og han hadde sitt faste omkved til meg: “Tenk at du som er så liten kan kopiere mine store åndsverk!”
Det var trivelige tider og morsomt å tenke tilbake på:-)
Takker så mye for dine fine ord Joan. Ja dette du selv skriver var veldig artig. Du må ha frydet deg godt den gang med disse to mega kjente komponistene. Jeg fikk som du et veldig godt inntrykk av Arne Nordheim, han var så liketil. Dessverre glemte jeg å skrive at Arne Nordheim visste ikke at da vi startet turen var jeg hellig overbevist om at han het Kartstein Andersen. Jo dette er et meget spesielt minne.
Morsomt å lese frå dokke! "Stormen " var forresten ein nydeleg ballett og musikk. Sjølv om det var plingplongogsånn! :)
Takker så mye for din kommentar Bente. Ja jeg husker de fremhevet balleten på tv ruten den gang den kom med Arne Nordheims musikk.
Morsom og velskrevet historie! De fleste har vel en eller flere slike litt pinlige saker å se tilbake på, som man både kan rødme og le av i ettertid. Jeg har en, den handler ikke om komponister, men . . . Jeg skulle kjøre hjem fra jobb, og min avdelingsleder skulle sitte på. Han satte seg i forsetet, og i det jeg skulle til å starte opp, kom Arve Johnsen løpende og spurte om han også kunne få slenge seg på. Jeg visste at det var en god del hundehår i baksetet. Johnsen var kledd i mørk lodenfrakk, avdelingslederen i dongeri og skinnjakke. Jeg turde ikke be avdelingslederen om å flytte seg fra forsetet til baksetet, det kunne oppfattes som smisking for toppsjefen. Så vi kjørte avgårde, og da jeg satte Johnsen av ved hans hotell, så jeg at han hadde en stor, gråhvit krans av hundehår bak på den fine lodenfrakken sin.
Noen år senere gav Arve Johnsen ut en bok, og min mor dro av gårde på signering av et eksemplar som hun ville gi til meg. Hun og Johnsen kom i prat, og det viste seg at han husket både meg, bilturen og hundehårene på lodenfrakken. Han bare lo av episoden, og skrev en veldig hyggelig og personlig dedikasjon til meg i boken!
Takk for dine hyggelige ord Mostly R. Det var en utrolig morsom historie du også har, jeg lo godt av den. Det viser at vi er flere med slike artige historier, som kanskje det ikke var med en gang, men som senere får frem smilet og gir et spesielt minne. Jeg er overbevist som i ditt tilfelle at Arne Nordheim husker den turen til Flesland like godt som jeg.
Hei Dag.Leste historien din om Arne Nordheim.Det var en god historie og godt skrevet.Personlig synnes jeg det var mye lyd og støy med han,men det var før Stormen Shakespeareballetten til musikk av Arne Norheim ble åpninsfostilling i Grieghallen for Festspillene i 1981. Hvor daverende Festspill direktør Knut Tomassen sa at det var den største kulturbegivenhet i Norge på mange år.
Takker så mye for det Svein. Jeg visste nok ikke at Stormen var satt opp i 1981 i Grieghallen under Festspillene, men jeg viste at han skrev musikken til stykke i 1978. Men klart du vet dette Svein så takk for den opplysningen, ja jeg er jo på linje med deg når det gjelder lyd.
Morsomt å lese om Arne Nordheim, komponisten som vokste opp i Øvre Jegersborggt 13 her i Larvik. Barndomshjemmet er det eldste huset i gata vår og er muligens oppført så tidlig som i 1850. Nordheim bodde jo mange år i Grotten, men det var altså her i Larvik det startet!
Øvre Jegersborggt 13, også kalt Kudrittgata fra gammelt av.
Kjempefin tilbakemelding Otto, og opplysning om den store komponisten. Takker også for bilde av huset han bodde i. Det er vel kanskje ute av hendene på hans familie for lenge siden.
I huset bor våre gode naboer Jan og Kirsten og det er nok noen år siden Nordheims familie bodde her. Nordheim hadde imidlertid en nabogutt som var en del år eldre. Han hadde en forkjærlighet for reiser med flåter på åpent hav. Thor Heyerdahl og Arne Nordheim er altså vokst opp mindre enn 100 meter fra hverandre og begge ble æresborgere av byen.
Ja tenkte meg det at ikke de hadde noe der mer. Ja en lærer mye her dette visste ikke jeg at de to bodde så nære hverandre, men det vil jeg huske for all ettertid. Kan godt forstå at de ble æresborger og jeg er sikker på at dere har en plass eller gate oppkaldt etter dem, kanskje en statue?
Tror jeg får nøye meg med å si at begge er behørig hedret med bla byster som er satt opp i det nye kulturhuset.
Kudrittgata er eit sterkt namn.:)
Det er flott Otto, men hva mener dere med Kudrittgata Bente?
Jeg får vel ta Kudrittgata selv om den nå er kjent også oppover langs Mjøsas bredder. Denne gatebiten i Larvik sentrum er ikke noen paradegata, men var en gang bindeleddet mellom Jegersborg gård og Jegersborgløkka. Dette er i dag en del av Larvik sentrum, men gatebiten var altså den krøtterstien som man brukte for å ta buskapen fra gården og ut på beite – derav navnet. Denne delen av Larvik sentrum kalles også for Steinane. Det er morenegrunn og de fleste gamle hus har grunnmurer som bærer preg av dette. For å prøve å binde dette sammen med tidligere innlegg så bodde Thor Heyerdahl i Steingata 7. Jeg kan vel også nevne at hvis en kikker godt på bildet av barndomshjemmet til Arne Nordheim så kan en se et gateskilt rett over postkassa. Der står det Kudrittgata 13 – Håper ikke dette var en for kraftig avsporing Dag-Geir?
Nei dette var kjempefint Otto, syntes det var meget intresant, skal ta meg en tur på google kartet, utrolig hva en lærer her inne på origo.