Bildet jeg satt å så på da ølkongen dukket opp i mitt hode. Bakerbutikken våres og trappen han stupte i sees på bildet. Bildet er tatt i februar 1961 av Gustav Brosing.
Denne artikkelen sto på trykk i BergensAvisen (BA) den 27. januar 2012.

Men samtidig holdt vi oss på behørig avstand. Klar til å løpe dersom ”fullemannen” skulle prøve å ta noen ustøe skritt mot oss for ta en av oss. Bildet er laget av Torill Skaar Knudsen

Nå er det ikke min mening å glorifisere rusen, til det er slike ting et alt for alvorlig tema for de aller fleste. Der er allikevel en stor forskjell fra dagens rusbilde med sine sterke stoffer som narkotika etc. fra den gang vår generasjon vokste opp. For oss som var barn en gang på 1950 tallet, kjente de fleste av oss som oftest til rusen gjennom det vi kalte ”Fullemann” Det var tanken på en slik ”fullemann” som dukket opp i mitt hode da jeg satt å så på dette bildet fra min barndoms gate, som Gustav Brosing tok i september 1961.

Disse ”fullemennene” virket riktignok litt skremmende på oss barn, mest på grunn av deres nesten uforutsigbare oppførsel når rusen begynte å ta overhånd. Samtidig som den samme uforutsigbare oppførelsen gjorde dem morsomme, og ja, faktisk litt spennende.

Når en fullemann dukket opp i gaten så flokket vi barn oss rundt ham. Spesielt vi gutter, som en flokk med ulver på jakt etter et bytte. En spenning og redselen som fikk adrenalinet i kroppen til å boble og stige til uante høyder. Vi kjente det fosset gjennom kroppen som en bombe klar til å gå av, men samtidig som holdt vi oss på behørig avstand. Klar til å løpe dersom ”fullemannen” skulle prøve å ta noen ustøe skritt mot oss for ta en av oss.

Haugsdal kolonial holdt til på hjørnet av Haugeveien 19, som i dag er omgjort til leilighet. Her ble middagspølsen innkjøpt. Klikk på bildene så blir de større.

Vi barn oppdaget fort at ”fullemennene” var forskjellige. Selv om de virket helt like på mange måter, i sin uforutsigbare oppførsel. Latteren satt løst når vi så hans ustøe gange og hørte hans uforståelige mumling. En mumling som han noen ganger økte stemmevolumet på for å få ut det han hadde på hjertet. Det var under disse økningene av volumet at vi barn samtidig økte avstanden, for slike basunrøster virket skremmende.

Ute på Nordnes hadde vi et par kjente ”fullemanner” som vi holdt oss langt vekke fra. For eksempel den berømte ”øksemannen” nede i Fritznersmauet. Selv om det i grunnen var sjeldent at vi barn så særlig mye til denne øksemannen, så satt redselen for ham langt inne. En redsel han skapet i oss barn da vi så ham slå løs med sin skarpslipte øks på huset hvor han bodde. Han skrek og hylte, med en villskap som vi hørte de voksne kalte ”Delirium”. Når politiet kom, måtte de bruke køllene på ham før de klarte å dra ham inn i ”svartemaja”. Dermed var myten om øksemannen skapt på Nordnes. En myte som fortsatt sitter der selv om kanskje øksemannen og i alle fall huset i Fritznersmauet der han bodde, er borte for lengst.

På samme måten som øksemannen hadde vi en annen berømt ”fullemann” der ute på Nordnes, som var ennå mer befengt med redsel fra oss barn, enn den berømte øksemannen. Hans kallenavn er fortsatt så mye befengt med myter av redsel at vi lar det navnet ligge. Dette for og ikke å skape traumer for gamle Nordnesbeboere. Når vi barn hørte hans brøl ljome fra Nordnesparken gjennom gatene og inn i smitt og smau, var det et like sterkt signal til oss, som flyalarmen var under krigen, om å løpe hjem til mor.

Her på platået øverst i Nordnesparken hadde ølkongen sitt lille paradis der øl og middagspølsen forsvant ned i hans strupe.

I løpet av sekunder var gatene tømt for barn, for de visste at der nyttet det ikke å stå litt på avstand. Denne ”fullemann” hadde evnen til å løpe forover i fult firsprang, med en hastighet enhver kunne misunne ham, samtidig som han brølte og skrek. Det var et skremmende syn og senario for oss barn å se rusen på denne måten, men egentlig gjorde han gjorde aldri noen fortred.

Nå var det ikke disse to som dukket opp i tankene da jeg så dette bildet til Brosing. Nei det var en rolig ”fullemann” som gikk under navnet ”Ølkongen”. Navnet fikk han fordi han alltid kjøpte så mange av de store brune ølflaskene, såkalte ”Murere” Når ølkongen var utpå startet det ofte her i bakerbutikken i Nordnesveien der han kjøpte et Wittenberger brød. Så vandret han via Sparres gate til Haugsdal kolonial, oppe i Haugeveien. Der kjøpte han en halv meter med middagspølse som han hengte rundt halsen og deretter fylte han opp vesken sin med øl. Godt fornøyd vandret han på ustøe ben ut i Nordnesparken der alt skulle fortæres.

Denne dagen som dukket opp i hodet mitt ved å se bildet, hadde i midlertidig ølkongen forandret ruten, ja snudd den helt på hodet om en kan si det slik. Middagspølsen var handlet inn og hang som vanlig rundt halsen da han entret bakerbutikken, for å få sitt vanlige Wittenberger. I sin høyre hånd knuget hans fingre stramt rundt en brun pose, som vi tydelig nok var en flaske med brennevin.

Etter å ha plassert brødet han hadde kjøpt under sin noe svette armhule, begynte han å entre trappene som skulle føre ham opp i Nordnesparken, via Obsevatoriegaten. Da skjedde det som først fikk alle oss barn til å briste ut i latter. For vi så at ølkongens ustøe ben sviktet under ham i det han tok de første skrittene i trappen.

Veien som førte opp til Nordnesparken gikk via Observatoriegaten. Bildet er tatt i februar 1962 av Gustav Brosing

Det var som om vi så det i sakte film, lenge før sakte film var oppfunnet, da ølkongen nærmet seg trappen med kroppen og ansiktet. Behengt med en halv meter middagspølse rundt halsen, og med et Wittenberger under armen. Vi kunne samtidig se hvordan han løftet høyre hånd høyt i været der han hadde brennevinsflasken. Vi hørte klasket når han traff trappen med ansiktet først, omtrent samtidig som latteren runget fra oss barn, ispedd ølkongens forbannelse.

Latteren fra oss barn forstummet helt da han løftet hode og vi så hvordan blodet fosset fra hans ansikt. Ølkongen enset det ikke. Han vendte blikket oppover mot hånden der han holdt brennevinsflasken og ansiktet lyste liksom opp mellom alt blodet da han så flasken var hel. Sjanglende så vi ølkongen fortsett sin ferd opp trappene. Med en blodig halvmeter middagspølse rundt halsen og et flatklemt Wittenberger under armen, samt en rødbrunlig pose med en flaske brennevin, satte han kursen mot Nordnesparken. Dagen var reddet.

Med mine minner om de gamle ”fyllemannene” og ølkongens blodige ansikt, som både var skremmende og morsomme, så syntes jeg at rusen i dag er mye grovere, eller?

Jo, en kan trykt si at også rusen har stått i endringens tegn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar
Pinaren
En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside.